torsdag 27. september 2012

Dagens lille:
Det var to gutter som skulle dele en pose med klinkekuler. De satte seg på trappa hjemme hos en av disse guttene og begynte å dele.Så de var kommet halvveis, så kom broren til den ene og jaget dem vekk.

Da gikk guttene like godt ned i et telt som var plassert i en grøft like ved og så begynte dem på nytt. Når de var kommet halvveis der også, kom det to karer fra televerket og kjeppjaget dem ut av teltet.
......
Da kom den ene gutten på noe lurt. De kunne gå opp i kirketårnet og dele disse klinkekulene. Der ville ingen forstyrre dem.

Så de satte seg under kirkeklokken og begynte forfra igjen med å dele disse kulene. Ved et uhell trillet to klinkekuler ned i trappen, men delingen forsatte; -“Vi henter dem etterpå! En til meg og en til deg!”

Klokkeren syntes han hørte stemmer oppe i kirketårnet, så han listet seg opp trappen for å høre bedre etter hva dette kunne være for noe.

På grunn av at disse guttene satt rett under kirkeklokken, så ble stemmene deres så dype og buldrene på grunn av gjenklangen i fra klokken.

Klokkeren hørte på dem en liten stund og stivnet til før han la på sprang etter presten.

-“Du må bli med meg, prest! Gud og Fanden sjøl sitter i klokketårnet og deler sjeler!”, skrek klokkeren helt hvit i fjeset.

Presten og klokkeren listet seg så stille opp trappen, begge helt hvite av skrekk, mens dem hørte disse to “mektige” røstene som sa: “En til meg og en til deg!”

Til slutt våget dem ikke å bevege seg lenger og dem sto i trappen og skalv.

Da hørte dem plutselig: -" Sånn, nå er vi ferdige! Da går vi å henter de to nede i trappen!"

søndag 2. september 2012

Den tunge dagen var kommet. Du, min kjære Gnà, fikk sovne inn.
Den siste dagen i ditt liv, fikk du endelig gå å gresse. Det hadde jeg lovet deg.... Du var så utrolig fornøyd å glad. Så godt å se deg sånn. Du kom tøltende imot meg, da jeg plystret på deg. Med gress i munnen, som et tegn på takknemlighet. Min vakre, hvite "ponny" Så nydelig du var.
Du hadde lenge slitt med vonde bein, så tiden var inne for å ta farvel med deg. Det var en vond og tung avgjørelse.
Jeg har "kjent" deg i 19 år. Jeg visste at det var deg jeg ville ha fra første stund. Lykkelig var jeg, da jeg fikk kjøpe deg som 2 åring for nesten 17 år siden. Du var ei dame med egne meninger. Innimellom så sta at det gjorde vondt, men så kjær når det gjaldt. Du var en ærlig hest og utrolig forutsigbar. Skulle du finne på noe tull, brukte du lang tid. Så man var alltid forbredt og klar. Raringen min.
Nå hviler du på favorittplassen din. Der du og bror Gisli pleide å kose dere.
Blir rart å komme på Sand nå som du ikke er der lenger. Du humret og hilste bestandig så blitt. Det satte jeg så stor pris på.

Nå pakker jeg minnene om deg inn i hjertet mitt.

Til vi sees igjen <3 br="br">