Les denne!

Sjokkopplevelse

A Engeset

Illustrasjon Svein Størksen

Forleden morgen våknet jeg og kjente noe klø på ryggen. Det var vanskelig å nå stedet for å få klødd seg. Men med tommelen kjente jeg til min store forskrekkelse at det hadde vokst ut en kul på ryggen. Den var på størrelse med en 10-øring. Det ante meg det verste. Jeg tok en titt i speilet og fikk bekreftet mine bange anelser. Til tross for mitt sterkt svekkede syn kunne jeg se at infiltratet hadde en mørkere farge enn huden for øvrig. Jeg bestemte meg straks for å oppsøke en erfaren kollega ved Radiumhospitalet - min tidligere arbeidsplass.

På vei til sykehuset var jeg grepet av angst for hva jeg nå gikk inn i. Jeg tenkte på de mange av mine pasienter i årenes løp som hadde hatt den samme frykten. Nå var det altså min tur. Jeg forsøkte å si til meg selv at dette allikevel ikke behøvde å være mine siste dager og prøvde å finne trøst i tanken på at jeg tross alt var blitt en gammel mann og hadde fått leve som frisk i mange år. Jeg valgte å være forberedt på det verste.

Blek, men fattet entret jeg sykehuset poliklinikk hvor de var så elskverdig å gi meg forrett i den lange køen. Det var med bankende hjerte jeg kledde av meg skjorten og ventet på legens vurdering og dom. Han sa: «Her er det noe som absolutt ikke bør være her, det er helt klart. Men operasjonen blir nok ikke større enn at vi kan greie det her og nå.» Jeg så han skulle til å gripe kniven som lå på bordet og spurte forferdet om han ikke hadde tenkt å bedøve meg. «Nei,» svarte han, «jeg tror du skal greie dette uten bedøvelse.» Jeg svarte: «Nei, vær vennlig og gjør som jeg ønsker og bedøv meg.» «Jeg tror det går uten,» sa han og grep tak i kniven. «Nei takk,» sa jeg bestemt, «jeg vil ikke være med på et sånt eksperiment. Vær snill og gi meg lokalanestesi, jeg er så følsom for smerter.» «Jeg tenker vi allikevel gjør et forsøk uten bedøvelse, så stopper jeg straks du synes dette blir for vondt.» Sterkt tvilende gikk jeg med på forslaget. Jeg kjente kniven mot huden da han sa at nå er det over. Han viste meg en halspastill som han hadde vippet løs.

Denne opplevelsen bekrefter at det ikke alltid er så galt som man tror.

I drosjen hjemover puttet jeg pastillen i munnen. Bedre pastill hadde jeg aldri smakt.

Mottatt 3.10. 2011 og godkjent 13.10. 2011. Medisinsk redaktør Erlend Hem.

En tankevekker.

Frau Marion Z, som sitter i kassen på mitt foretrukne supermarked, legger hodet på skakke og skotter opp på meg, i det hun begynner å slå varene inn. Det er noe med det blikket. Har jeg knappet skjorten feil? Er jeg mer ubarbert enn vanlig? Frau Marion Z er en vennlig person, men det ligger en slags mild irettesettelse i dette blikket. Eller kanskje det er skuffelse? Helt sikkert er det at det rommer undring. Kanskje til og med vantro.

Så, idet hun kommer til den grønne paprikaen, slipper hun det løs: -Hvordan i all verden skal det nå gå med de etterlatte? Når dere slipper han løs? Når han ikke skal måtte stå til rette for sine handlinger? Ikke sagt, men tenkt: ”Er dere splitter pine gale der oppe, hele gjengen?”

Det er ikke så rart at hun tenker på det viset. Enkelte av de tyske løssalgsavisene har servert det omtrent sånn. På ettermiddagssendingene på tv også. Ikke i en fullt så forenklet form. Men nesten. Anders Bering Breivik slipper straff, fordi noen lettlurte idioter har fått det for seg at han er paranoid schizofren. Han skal snart ut og spille badminton med de andre pasientene.

Frisk og fri til Sankthans.

I ukene etter Det Forferdelige, gikk vi alle som i svime. En klok Stoltenberg manet til samhold og til forsiktighet i ordbruken overfor hverandre. Og vi var ikke vonde å be. Men vi visste det jo. At det ikke kunne vare. At vi tross alt er nordmenn, med alt det det fører med seg av beskyldninger, anklager og verbale overtramp. Og gråt og anger. Som utenlandsnordmann har jeg sett disse uforsonlige oppgjørene mellom høyre og venstre i utallige varianter opp gjennom årene. De tyskerne jeg kjenner, som følger Norge tett, ser akkurat det samme: Uforsonligheten. Fra EU-kampen til Muhammedkarikaturene. Til hvem av oss som egentlig har ansvaret for at Breivik ble en massemorder.

Men jeg har skrevet det før, og jeg skriver det gjerne igjen: Denne gangen ble noe annerledes. Terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya; med de forferdelige konsekvensene de fikk for et helt folk, førte øyeblikkelig til at det ble ført samtaler mennesker i mellom, med kompliserte og viktige temaer. På arbeidsplasser, på kroer og kneiper, og rundt middagsbordene, satt nordmenn og debatterte etikk og moral, håndtering av egen og andres sorg, empati og apati. Og disse samtalene har vi fortsett å føre, og det til tross for at de sedvanlige personene har tatt sine runder i salaten, med etterfølgende grining og nye utfall.

Så når nå Norges befolkning tilsynelatende deler seg i to over de sakkyndiges kjennelse over Breiviks tilregnelighet eller mangel på samme, tar jeg den saken ganske med ro, og som en utvidelse av den samtalen vi så langt har hatt. Nå handler det om de sakkyndiges makt og midler, og om de gamle modellene kan brukes i en ny tid. Det er det ingen som tar skade av. Anders Giævers artikkel i VG, der han plukket fra hverandre teorien om at Breivik satt og konstruerte sitt eget språk, var et lysende eksempel på at gammelt og nytt møtes i denne saken, ja to generasjoner også. Samtlige av Breiviks ”nyord” var hentet fra nettet. Fra de deler av nettet der verken de sakkyndige eller undertegnende har sine stier og tråkk. Men betyr det at han ikke er gal? Nei, det gjør det ikke. Det eneste vi kan være helt sikre på, er at det finnes miljøer der ute (les blant oss) der mennesker som ikke er i psykiatriens søkelys, støtter opp om Breivisk holdninger i ett og alt. Nettopp derfor bør de som frykter at det politiske aspektet skulle falle ut eller bli stilt i skyggen ved Breiviks diagnose – enten den nå vil vise seg å være riktig eller ikke – senke skuldrene. Breiviks gjerninger vil uansett være forankret, og virke avkledende på og i disse hat-miljøene, på nøyaktig samme måte som Muhammed Atta og hans medløpere hadde sitt anker i ekstreme islamittiske hat-grupper. Om Atta var, eller Breivik er gal eller ikke, spiller ingen avgjørende rolle så lenge retten går sin gang som planlagt. Og så lenge resultatet blir at Breivik holdes bak lukkede dører livet ut, slik døden åpnet seg for Atta. Alle andre løsninger er aldeles utenkelige. Det ville virkelig være bomben som sprengte folks tiltro til rettssystemet til himmels. Som utløste en paranoid schizofren flodbølge i det norske folk.

Det vil ikke skje.

Denne teksten er også publisert i papirutgaven av VG lørdag 10. desember 2011.

Litt feilstaving

Satt og tittet på Facebook da jeg ble gjort oppmerksom på denne "godbiten"
Fikk meg en god latter. Går fort for seg, nå i disse travle førjuls tider.

Julekuke Ugle Blå - Nettbutikk - Wallas Verden

www.wallas-verden.no

Herlig søt ugle til juletreet eller annen juledekorasjon.Str: 8cm.

Forbredelser.

Det er mye som skal ordnes før jul, og det på veldig kort tid. Føler at jeg er "nesten" i rute. Advents tiden som jeg pleier å bruke til sånne ting, blir i år litt amputert. Skal legges inn på sykehuset i morgen (onsdag), for en operasjon. Les-ikke noe farlig syk!
Dette resulterer i løfteforbud i 4-6 uker. Passer dette bra? Nei, men sånn er det nå bare. Har god hjelp til det meste av familie og venner. Da kan man ikke klage. Jeg er veldig glad for at dere finnes i livet mitt!
I dag skal jeg gjøre den siste "finishen" i huset, brodere noen julegaver til, gå tur med hundene og prøve å få handlet de siste julegavene....hvis jeg rekker.
Ha en god dag, der ute!

En ungdoms forbryter...

Reidar har blitt ungdomsforbryter!

I de tidlige morgentimer, slo "kattslasken" til med forbrytelsen sin. Han har gått til angrep på et stk. sliten sommer blomst i potte. Blomsten er brutalt revet ut av sitt hjem, og slengt ut på grusen. Da den ble funnet av huseier, var den meget medtatt og våt av regnet. Bilder av åstedet ble tatt, da vi var redd for bevisets stilling. Her kunne det bli påstand mot påstand.
Vi advarer mot sterke scener!


Reidar hevder hardnakket at det ikke var han, og hjalp gladelig til med opprydding på åstedet. Vi er ikke sikre på hvordan vi skal gripe an saken, men vi har iallefall bevis!

Da vi kom inn igjen, ble vi enda mer sikker på at han er fullstendig på skrå planet. Der fant han en ny plante, som han filleristet, dog ikke med samme dødelig utgang som sommerblomsten. Han har herved fått inndratt visse privilegier, og holdes under konstant oppsikt !

Min hjertevenn Milo

Innimellom, når livet kanskje ikke er så enkelt, det er da man merker hva man har.

Det er tidlig morgen og Milo, min gode hjertevenn lå foran ovnen og koste seg og tittet på flammene som lystig spiste veden. Gypsy lekte som vanlig med Reidar katt og Zahra sov i hundesengen sin.
Jeg hadde akkurat skjenket opp en kopp rykende, varm kaffe og satt på dataen for å kikke litt på Facebook. God musikk på ørene må jeg ha,(øretelefoner, for ikke å vekke de andre i huset) for musikk er et nødvendig onde for meg.
Da jeg sitter der og koser meg, slår plutselig den ekle, vonde følelsen ned i meg igjen.
Ved en MR undersøkelse av hofta og bekkenet mitt, så fant de en kul inni meg. Den er forhåpentligvis ikke farlig, men da jeg var inne for å utrede den på sykehuset, fant de noe som kanskje inne er så bra.
Jeg skal være helt ærlig å si at det skremte vannet av meg. Jeg skal være sterk og tro at det ikke er noe galt, men akkurat nå overvelder følelsene meg igjen. Så mange tanker man får. Hva vil morgendagen gi?
Og det er akkurat i sånne situasjoner min hjertevenn Milo skjønner at jeg trenger trøst. Mens tårene stille triller, kommer han rolig bortover, legger hodet på fanget, logrer pent og forsiktig og lager en sånn humm lyd som bare han kan. Deretter vasker han vekk tårene nedover kinnene mine. Så ser han på meg med de vakreste øynene i hele verden, som om han prøver å si :dette skal gå bra. Sånn er han, min Milo. Bestandig der! Mettes hjelpeapparat på fire bein.
Og det hjelper. Etter "sjele terapien" må jeg le litt av han og meg selv...vi er et merkelig team.

Kjøkkenet blir malt.

Noen ganger så starter jeg med prosjekt som jeg angrer på....Denne gangen gjorde jeg det, da jeg hadde kommet halvveis. Men det fordi det var myyyyyyyye jobb og kroppen har vist seg lite samarbeidsvillig. Nå, da jeg snart er ferdig, ser jeg at det var "nesten" verdt det. Mangler å henge opp igjen noe dill og dall, men det får vente til formen er bedre. I dag er den store ligge i ro dagen.
Etter
Før
Etter
Før
Som vanlig, kom ikke bildene som jeg hadde håpet. Så istedet for før-etter, ble det etter-før.
Jeg er iallefall fornøyd med resultatet. Ble veldig rent og friskt!