Og her er bildet...

Fargen er ikke helt identisk, men nesten...Min favoritt i hans kolleksjon!

Og så maler jeg litt igjen....

I helgen fikk vi et nydelig maleri ifra min svigermor og hennes mann Roar. Det er forresten han som er maleren. Det er et vakkert sjømotiv. Jeg så bildet for mange år siden, og falt pladask! Kommer bilde senere.
Da dette bildet kom på veggen, ble det kamp om plassen. Det gamle, røde skapet og maleriet sloss om oppmerksomheten.Her var det bare en ting å gjøre....skaffe maling og skride til verket. Det var også tunge, sorte smijernshåndtak på skapet og jeg var på tur til å kjøpe nye, da jeg syntes det ble litt i meste laget med mørke, dominerende håndtak. Men....det har seg sånn at disse håndtakene er smidd av min bestefar, så affeksjonsverdien er HØY!Det var da jeg satte på meg tenkehetta! Så gikk det opp et lys i knollen min. Quicklack!!!! I gull. Jeg er fornøyd med resultatet!!! Nå henger maleriet og pryder veggen alene med seg selv....ingen slosskamp om oppmerksomheten lenger. Og skapet skinner i ny "kledning" ved siden av, litt mindre prangende.

Litt latter i hverdagen

Det var en gang en kvinne som hadde en voldsom lidenskap for bønner i tomatsaus. Hun elsket dem, men dessverre så ga de henne alltid en veldig pinlig – og i en viss grad – kraftig reaksjon. Da det ble klart at hun og kjæresten skulle gifte seg, tenkte hun med seg selv, ''Han e sånn en søt og omtenksom mann, men æ trur ikkje han kan lev me probleman mine.'' Så hun bestemte seg for det enestående of...fer og ga opp bønnene. Et år senere brøt bilen hennes sammen på vei hjem fra jobb. Siden hun bodde på landet, ringte hun til mannen sin og fortalte han at hun ville bli sen fordi hun måtte gå hjem. På veien hjem passerte hun en liten kafé, og lukten av bønner i tomatsaus var mer enn hun kunne motstå. Siden hun hadde flere kilometer å gå, regnet hun ut at hun kunne gå av seg all effekt innen hun nådde hjem. Så hun stoppet på kafeen, og før hun viste ordet av det hadde hun fortært tre store porsjoner med bønner i tomatsaus. Hele veien hjem putret hun. Ved den tiden hun kom hjem følte hun seg akseptabel, og sikker på å kunne kontrollere seg selv. Mannen hennes syntes å være begeistret over å se henne, og utbrøt henrykt ''Kjære, æ har en overraskelse for middagen i kveld.'' Han bant for øynene hennes og ledet henne til en stol ved bordet. Akkurat i det han skulle ta vekk bindet fra øynene, ringte telefonen. Han fikk henne til å love ikke å røre bindet til han kom tilbake. Så gikk han for å ta telefonen. Bønnene i tomatsaus som hun hadde konsumert hadde fortsatt sin virkning på henne og presset ble nesten utålelig. Mens mannen var ute av rommet grep hun anledningen, la vekten på den andre hoften og lot det stå til. Det var ikke bare høyt, men det luktet som en gjødselspreder som kjørte over et stinkdyr i nærheten av en cellulosefabrikk. Hun tok en serviett og viftet energisk i lufta rundt seg. Så skiftet hun til den andre siden og lot det stå til tre ganger til. Mens hun holdt ørene våkne for å høre konversasjonen i den andre rommet, fortsatte hun slik i ti minutter. Da farvelsignalet kom, signaliserte det slutten på friheten hennes, og hun viftet luften noen ganger til med servietten, la den i fanget og foldet hendende sine over den, fortsatt smilende til seg selv, hun var bildet på uskylden selv da mannen returnerte. Mens han bad om unnskyldning fordi det tok så lang til, spurte han henne om hun hadde kikket, og hun forsikret han om at det hadde hun ikke. På det punktet, fjernet han bindet for øynene hennes og foran henne avslørte 12 middagsgjester seg, som satt rundt bordet for å ønske henne en fin første bryllupsdag!

Grrrrrr...

%¤¤"&((/&"¤%&)=?`?=)(/&%¤#"!"#¤%&/()=?`......ja, jeg farer med bannskap på nettet!
Min gode venn og sliter gjennom 20 år, ihvertfall, har sagt nei takk til mer jobbing.
Jeg synes det er kjempekjett, for jeg har en jobb med å reparere et bur som har gått i stykker.
Dessuten ble jeg nesten sjokkskadet, da den ikke ville gå lenger. Denne maskina har virket ustoppelig når det gjelder kapasitet og arbeidsglede :O)
Skulle gjerne ha fått sett på maskineriet, men de som forhandler denne type maskin, har tatt seg ferie. Farsken!
Men, det må vel løse seg på et vis. Håper det bare er en filleting, og at den er på "beina" igjen snart.
Symaskina mi.....jeg trenger deg frisk og rask!

Vakre ord!

De vakreste jeg kjenner er de som har kjent på tapet,
kjent lidelsen, kjent kampen, kjent smerten og
har funnet sin egen vei ut fra dette dypet.
Disse menneskene har en forståelse og en takknemlighet
for livet som fyller dem med lidenskap, medlidenhet,
dyp kjærlighet og en utrolig stor omsorg for andre ♥

Ha en god dag, der ute!

En hverdags glede.

I går var Hege og jeg i byen med hundene for å kjøpe "fetefor" Da vi skulle reise hjem så jeg en lommebok som lå i veien. Hege stoppet, så jeg kunne få tak i den. Jeg var litt usikker på om jeg skulle levere den inn på posten eller åpne den for å se hvem som eide den. Jeg gjorde det siste, for da får man forhåpentligvis tak i rette vedkommende ganske kjapt. Hun som eide lommeboken hadde heldigvis et visittkort til mannen sin liggende, så da var det bare å ringe.
Mannen skulle få henne til å ringe meg opp igjen. Det gikk ikke mange minuttene før tlf. ringte, og en MEGET glad dame sa at hun savnet lommeboka si. Vi avtalte møteplass (der jeg fant den)
Det var ei blid og hyggelig dame som kom. Og ikke minst lettet!
Dette var i går.
I dag banket det på døra her, og utenfor sto det et bud med en gedigen blomster bukett med mine favoritt blomster tulipaner. På kortet sto det :

Her er bildet av blomstene. Er ikke jeg heldig??? Tusen takk skal du ha, Sissel :))

Les denne!

Sjokkopplevelse

A Engeset

Illustrasjon Svein Størksen

Forleden morgen våknet jeg og kjente noe klø på ryggen. Det var vanskelig å nå stedet for å få klødd seg. Men med tommelen kjente jeg til min store forskrekkelse at det hadde vokst ut en kul på ryggen. Den var på størrelse med en 10-øring. Det ante meg det verste. Jeg tok en titt i speilet og fikk bekreftet mine bange anelser. Til tross for mitt sterkt svekkede syn kunne jeg se at infiltratet hadde en mørkere farge enn huden for øvrig. Jeg bestemte meg straks for å oppsøke en erfaren kollega ved Radiumhospitalet - min tidligere arbeidsplass.

På vei til sykehuset var jeg grepet av angst for hva jeg nå gikk inn i. Jeg tenkte på de mange av mine pasienter i årenes løp som hadde hatt den samme frykten. Nå var det altså min tur. Jeg forsøkte å si til meg selv at dette allikevel ikke behøvde å være mine siste dager og prøvde å finne trøst i tanken på at jeg tross alt var blitt en gammel mann og hadde fått leve som frisk i mange år. Jeg valgte å være forberedt på det verste.

Blek, men fattet entret jeg sykehuset poliklinikk hvor de var så elskverdig å gi meg forrett i den lange køen. Det var med bankende hjerte jeg kledde av meg skjorten og ventet på legens vurdering og dom. Han sa: «Her er det noe som absolutt ikke bør være her, det er helt klart. Men operasjonen blir nok ikke større enn at vi kan greie det her og nå.» Jeg så han skulle til å gripe kniven som lå på bordet og spurte forferdet om han ikke hadde tenkt å bedøve meg. «Nei,» svarte han, «jeg tror du skal greie dette uten bedøvelse.» Jeg svarte: «Nei, vær vennlig og gjør som jeg ønsker og bedøv meg.» «Jeg tror det går uten,» sa han og grep tak i kniven. «Nei takk,» sa jeg bestemt, «jeg vil ikke være med på et sånt eksperiment. Vær snill og gi meg lokalanestesi, jeg er så følsom for smerter.» «Jeg tenker vi allikevel gjør et forsøk uten bedøvelse, så stopper jeg straks du synes dette blir for vondt.» Sterkt tvilende gikk jeg med på forslaget. Jeg kjente kniven mot huden da han sa at nå er det over. Han viste meg en halspastill som han hadde vippet løs.

Denne opplevelsen bekrefter at det ikke alltid er så galt som man tror.

I drosjen hjemover puttet jeg pastillen i munnen. Bedre pastill hadde jeg aldri smakt.

Mottatt 3.10. 2011 og godkjent 13.10. 2011. Medisinsk redaktør Erlend Hem.