Min hjertevenn Milo

Innimellom, når livet kanskje ikke er så enkelt, det er da man merker hva man har.

Det er tidlig morgen og Milo, min gode hjertevenn lå foran ovnen og koste seg og tittet på flammene som lystig spiste veden. Gypsy lekte som vanlig med Reidar katt og Zahra sov i hundesengen sin.
Jeg hadde akkurat skjenket opp en kopp rykende, varm kaffe og satt på dataen for å kikke litt på Facebook. God musikk på ørene må jeg ha,(øretelefoner, for ikke å vekke de andre i huset) for musikk er et nødvendig onde for meg.
Da jeg sitter der og koser meg, slår plutselig den ekle, vonde følelsen ned i meg igjen.
Ved en MR undersøkelse av hofta og bekkenet mitt, så fant de en kul inni meg. Den er forhåpentligvis ikke farlig, men da jeg var inne for å utrede den på sykehuset, fant de noe som kanskje inne er så bra.
Jeg skal være helt ærlig å si at det skremte vannet av meg. Jeg skal være sterk og tro at det ikke er noe galt, men akkurat nå overvelder følelsene meg igjen. Så mange tanker man får. Hva vil morgendagen gi?
Og det er akkurat i sånne situasjoner min hjertevenn Milo skjønner at jeg trenger trøst. Mens tårene stille triller, kommer han rolig bortover, legger hodet på fanget, logrer pent og forsiktig og lager en sånn humm lyd som bare han kan. Deretter vasker han vekk tårene nedover kinnene mine. Så ser han på meg med de vakreste øynene i hele verden, som om han prøver å si :dette skal gå bra. Sånn er han, min Milo. Bestandig der! Mettes hjelpeapparat på fire bein.
Og det hjelper. Etter "sjele terapien" må jeg le litt av han og meg selv...vi er et merkelig team.