tirsdag 10. september 2013

Denne gjorde veldig sterkt inntrykk på meg. Bør leses med lommetørkle!

Jeg gikk rundt i kjøpesenteret, når jeg så kassadamen gi den lille gutten pengene sine tilbake.
Gutten kunne ikke være mere enn 5-6 år gammel. Kassadamen sa: ”Jeg er lei meg, men du har ikke nok penger til å kjøpe denne dukken”. Den lille gutten vendte seg til en eldre dame ved siden av seg: ”Mormor, er du sikker på at jeg ikke har nok penger?”. Hun svarte: ”Du vet at du ikke har tilrekkelig med penger for å kjøpe dukken, min kjære”.
Hun ba den lille gutten stå der og vente mens hun gikk litt omkring og kikket. Hun lot ham stå der. Den lille gutten holdt fremdeles dukken i hånden. Jeg gikk bort til ham og spurte hvem det var han ville gi denne dukken til? ”Det er dukken som min søster elsket og ønsket seg til jul. Hun var sikker på at nissen skulle ta den med til henne”. Jeg svarte ham at kanskje nissen ville gi den til henne, tross alt, og at han ikke måtte uroe seg. Men han svarte meg dessverre ”Nei nissen kan ikke gi den til henne der hun er nå. Jeg må gi dukken til min mamma, så hun kan gi den til min søster når hun kommer dit”. Han øyne var triste når han sa: ”Min søster har gått for å være med Gud. Pappa sier at mamma kommer til å se Gud ganske snart også, så jeg tenkte at hun kunne ta dukken med seg og gi den til min søster”. Mitt hjerte stanset opp et øyeblikk-. Den lille gutten så opp på meg og sa: ” Jeg ba pappa si til mamma at hun ikke måtte gå enda”. ”Hun må vente til jeg kommer tilbake fra kjøpesenteret”. Så viste han meg et fint bilde av seg selv. Han lo. Så fortalte han meg: ” Jeg vil at mamma skal ta bilde med seg så hun ikke glemmer meg. Jeg elsker min mamma og jeg ønsker at hun ikke skal forlate meg, men pappa sier at hun må gå for å være med min lillesøster”. Så så han igjen på dukken med triste øyne og var stille. Jeg strakk meg ned og tok fram lommeboken og sa til Gutten: ” Vi får kontrollere og se igjen, om du ikke har telt feil. Kanskje du har nok allikevel. Jeg la til noen av mine penger uten at han så det, og så begynte vi å telle pengene. Det var nok for dukken og det var også litt penger til overs. Så sier den lille gutten: ”Takk Gud for at du ga meg penger!” Så så han opp på meg og la til: ” Jeg ba Gud i går kveld før jeg sovnet, at han måtte se til at jeg hadde nok penger til å kjøpe denne dukken, slik at mamma kunne gi den til min søster – og Han hørte meg. ”Jeg ville også ha nok penger for å kjøpe en hvit rose til min mamma – men jeg våget ikke be Ham om for mye, men han gav meg nok, slik at jeg kunne kjøpe dukken og en hvit rose, min mamma elsker hvite roser!” Noen minutter etter kom den gamle damen tilbake, og jeg sto der tilbake med min handlevogn. Jeg avsluttet min shopping i en helt annen sinnsstemning enn da jeg begynte. Jeg kunne ikke få den lille gutten ut av tankene. Da begynte jeg å tenke på en lokal avisartikkel for to dager siden, som nevnte en beruset mann i en lastebil som hadde kjørt i en bil med en ung kvinne og en liten jente. Den lille jenten døde momentant og tilstanden til mammaen var kritisk. Familien var tvunget til å beslutte å stenge av maskinen som holdt henne i live, da hun ikke våknet igjen etter koma.
Var det familien til den lille gutten? To dager etter møtet med den lille gutten leste jeg i avisen at den unge kvinnen var gått bort. Jeg kunne ikke stanse meg selv, så jeg kjøpte en bukett med hvite roser og kjørte til minnestunden for den unge kvinnen, der mennesker kunne ta farvel før gravferden. Hun lå der i kisten og holdt en vakker hvit rose i hånden, med bilde av den lille gutten og dukken plassert ved hennes side. Jeg forlot plassen med tårefylte øyne, og kjente at mitt liv var forandret for alltid. Den kjærlighet som den lille gutten hadde for sin mor og søster er enda til denne dag vanskelig og forestille seg, og på brøkdelen av et sekund hadde en rattfyllist tatt dette fra ham.

(Oversatt fra svensk)

onsdag 4. september 2013

torsdag 22. august 2013

Jeg har fått ANK.......



Jeg ble nylig diagnostisert med ANK (aldersbetinget nedsettelse av korttidshukommelsen).
Slik viser symptomene seg: Jeg bestemmer meg for å vaske bilen. Når jeg er på vei ut i garasjen, oppdager jeg posten på bordet i gangen. Best å sjekke posten før jeg vasker bilen, sier jeg til meg selv. Jeg legger bilnøklene på bordet, kaster reklamen i papirkurven under bordet og legger merke til at papirkurven er full.
Derfor legger jeg regningene og et brev med en svarsending på bordet og bestemmer meg for å tømme papirkurven først.
Ettersom jeg tross alt går forbi postkassen for å tømme papirkurven, kan jeg like gjerne sende svarmeldingen samtidig. Men da trenger jeg en kulepenn. Pennene mine ligger på skrivebordet på kontoret, så jeg går inn på kontoret hvor jeg finner flaske juice som jeg har begynt å drikke av
Jeg skal begynne å lete etter en penn, men først må jeg sette vekk juicen så jeg ikke søler den på skrivebordet. Juicen holder på å bli varm og bør settes i kjøleskapet. På vei til kjøkkenet med juicen får jeg øye på en blomstervase som står på benken. Blomstene trenger vann, så jeg setter fra meg juicen på bordet. Da ser jeg lesebrillene mine, som jeg har lett etter hele formiddagen. Det er best at jeg legger dem på skrivebordet mitt, men først skal jeg vanne blomstene.
Jeg legger fra meg brillene på kjøkkenbenken og fyller en vannkanne med vann. Da får jeg plutselig øye på fjernkontrollen til TV-en. Noen har lagt den på kjøkkenbordet. I kveld når vi skal se på Tv kommer vi til å lete etter fjernkontrollen, men ingen kommer til å huske at den ligger på kjøkkenbordet. Jeg bør legge den på plass, men først skal jeg vanne blomstene.
Jeg heller litt vann i vasen, men det meste havner på gulvet. Jeg legger tilbake fjernkontrollen på bordet og går for å finne litt tørkepapir. Så går jeg ut på gangen igjen for å prøve å huske det jeg hadde tenkt å gjøre.
Ved dagens slutt er bilen fremdeles skitten, svarsendingen det hastet med, er ikke sendt, det står en flaske med varm juice på benken, blomstene er visne, jeg kan ikke finne noen kulepenner, jeg kan ikke finne fjernkontrollen til TV-en, jeg kan ikke finne brillene mine,og jeg aner ikke hvor det er blitt av bilnøklene. Jeg prøver å forstå hvorfor ingenting er blitt gjort i dag.
Det er forbløffende, for jeg vet at jeg har vært opptatt hele dagen og jeg er helt FERDIG!
Jeg forstår at dette er et alvorlig problem, og jeg skal søke hjelp for det, men først skal jeg sjekke e-posten min……………

Dette er min hverdag....og det kalles ANK!

Ha en super dag.

onsdag 20. februar 2013

Vente tiden...

Kjeller nedgangen  har lenge ropt på litt TLC i lang tid. Nå, da jeg går og venter på valper her, er jeg "litt" stresset, så da var det greit å skride til verket. Synes det ble så lyst og trivelig- Skal legge ut bilder av selve  trappa også, men den mangler fortsatt ett strøk, da malingen seg, og lagde renner...GRRRRRRRRRR

Så da var det bare å pusse, pusse, pusse....blæh..