Denne gjorde veldig sterkt inntrykk på meg. Bør leses med lommetørkle!

Jeg gikk rundt i kjøpesenteret, når jeg så kassadamen gi den lille gutten pengene sine tilbake.
Gutten kunne ikke være mere enn 5-6 år gammel. Kassadamen sa: ”Jeg er lei meg, men du har ikke nok penger til å kjøpe denne dukken”. Den lille gutten vendte seg til en eldre dame ved siden av seg: ”Mormor, er du sikker på at jeg ikke har nok penger?”. Hun svarte: ”Du vet at du ikke har tilrekkelig med penger for å kjøpe dukken, min kjære”.
Hun ba den lille gutten stå der og vente mens hun gikk litt omkring og kikket. Hun lot ham stå der. Den lille gutten holdt fremdeles dukken i hånden. Jeg gikk bort til ham og spurte hvem det var han ville gi denne dukken til? ”Det er dukken som min søster elsket og ønsket seg til jul. Hun var sikker på at nissen skulle ta den med til henne”. Jeg svarte ham at kanskje nissen ville gi den til henne, tross alt, og at han ikke måtte uroe seg. Men han svarte meg dessverre ”Nei nissen kan ikke gi den til henne der hun er nå. Jeg må gi dukken til min mamma, så hun kan gi den til min søster når hun kommer dit”. Han øyne var triste når han sa: ”Min søster har gått for å være med Gud. Pappa sier at mamma kommer til å se Gud ganske snart også, så jeg tenkte at hun kunne ta dukken med seg og gi den til min søster”. Mitt hjerte stanset opp et øyeblikk-. Den lille gutten så opp på meg og sa: ” Jeg ba pappa si til mamma at hun ikke måtte gå enda”. ”Hun må vente til jeg kommer tilbake fra kjøpesenteret”. Så viste han meg et fint bilde av seg selv. Han lo. Så fortalte han meg: ” Jeg vil at mamma skal ta bilde med seg så hun ikke glemmer meg. Jeg elsker min mamma og jeg ønsker at hun ikke skal forlate meg, men pappa sier at hun må gå for å være med min lillesøster”. Så så han igjen på dukken med triste øyne og var stille. Jeg strakk meg ned og tok fram lommeboken og sa til Gutten: ” Vi får kontrollere og se igjen, om du ikke har telt feil. Kanskje du har nok allikevel. Jeg la til noen av mine penger uten at han så det, og så begynte vi å telle pengene. Det var nok for dukken og det var også litt penger til overs. Så sier den lille gutten: ”Takk Gud for at du ga meg penger!” Så så han opp på meg og la til: ” Jeg ba Gud i går kveld før jeg sovnet, at han måtte se til at jeg hadde nok penger til å kjøpe denne dukken, slik at mamma kunne gi den til min søster – og Han hørte meg. ”Jeg ville også ha nok penger for å kjøpe en hvit rose til min mamma – men jeg våget ikke be Ham om for mye, men han gav meg nok, slik at jeg kunne kjøpe dukken og en hvit rose, min mamma elsker hvite roser!” Noen minutter etter kom den gamle damen tilbake, og jeg sto der tilbake med min handlevogn. Jeg avsluttet min shopping i en helt annen sinnsstemning enn da jeg begynte. Jeg kunne ikke få den lille gutten ut av tankene. Da begynte jeg å tenke på en lokal avisartikkel for to dager siden, som nevnte en beruset mann i en lastebil som hadde kjørt i en bil med en ung kvinne og en liten jente. Den lille jenten døde momentant og tilstanden til mammaen var kritisk. Familien var tvunget til å beslutte å stenge av maskinen som holdt henne i live, da hun ikke våknet igjen etter koma.
Var det familien til den lille gutten? To dager etter møtet med den lille gutten leste jeg i avisen at den unge kvinnen var gått bort. Jeg kunne ikke stanse meg selv, så jeg kjøpte en bukett med hvite roser og kjørte til minnestunden for den unge kvinnen, der mennesker kunne ta farvel før gravferden. Hun lå der i kisten og holdt en vakker hvit rose i hånden, med bilde av den lille gutten og dukken plassert ved hennes side. Jeg forlot plassen med tårefylte øyne, og kjente at mitt liv var forandret for alltid. Den kjærlighet som den lille gutten hadde for sin mor og søster er enda til denne dag vanskelig og forestille seg, og på brøkdelen av et sekund hadde en rattfyllist tatt dette fra ham.

(Oversatt fra svensk)