Grrrrrr...

%¤¤"&((/&"¤%&)=?`?=)(/&%¤#"!"#¤%&/()=?`......ja, jeg farer med bannskap på nettet!
Min gode venn og sliter gjennom 20 år, ihvertfall, har sagt nei takk til mer jobbing.
Jeg synes det er kjempekjett, for jeg har en jobb med å reparere et bur som har gått i stykker.
Dessuten ble jeg nesten sjokkskadet, da den ikke ville gå lenger. Denne maskina har virket ustoppelig når det gjelder kapasitet og arbeidsglede :O)
Skulle gjerne ha fått sett på maskineriet, men de som forhandler denne type maskin, har tatt seg ferie. Farsken!
Men, det må vel løse seg på et vis. Håper det bare er en filleting, og at den er på "beina" igjen snart.
Symaskina mi.....jeg trenger deg frisk og rask!

Vakre ord!

De vakreste jeg kjenner er de som har kjent på tapet,
kjent lidelsen, kjent kampen, kjent smerten og
har funnet sin egen vei ut fra dette dypet.
Disse menneskene har en forståelse og en takknemlighet
for livet som fyller dem med lidenskap, medlidenhet,
dyp kjærlighet og en utrolig stor omsorg for andre ♥

Ha en god dag, der ute!

En hverdags glede.

I går var Hege og jeg i byen med hundene for å kjøpe "fetefor" Da vi skulle reise hjem så jeg en lommebok som lå i veien. Hege stoppet, så jeg kunne få tak i den. Jeg var litt usikker på om jeg skulle levere den inn på posten eller åpne den for å se hvem som eide den. Jeg gjorde det siste, for da får man forhåpentligvis tak i rette vedkommende ganske kjapt. Hun som eide lommeboken hadde heldigvis et visittkort til mannen sin liggende, så da var det bare å ringe.
Mannen skulle få henne til å ringe meg opp igjen. Det gikk ikke mange minuttene før tlf. ringte, og en MEGET glad dame sa at hun savnet lommeboka si. Vi avtalte møteplass (der jeg fant den)
Det var ei blid og hyggelig dame som kom. Og ikke minst lettet!
Dette var i går.
I dag banket det på døra her, og utenfor sto det et bud med en gedigen blomster bukett med mine favoritt blomster tulipaner. På kortet sto det :

Her er bildet av blomstene. Er ikke jeg heldig??? Tusen takk skal du ha, Sissel :))

Les denne!

Sjokkopplevelse

A Engeset

Illustrasjon Svein Størksen

Forleden morgen våknet jeg og kjente noe klø på ryggen. Det var vanskelig å nå stedet for å få klødd seg. Men med tommelen kjente jeg til min store forskrekkelse at det hadde vokst ut en kul på ryggen. Den var på størrelse med en 10-øring. Det ante meg det verste. Jeg tok en titt i speilet og fikk bekreftet mine bange anelser. Til tross for mitt sterkt svekkede syn kunne jeg se at infiltratet hadde en mørkere farge enn huden for øvrig. Jeg bestemte meg straks for å oppsøke en erfaren kollega ved Radiumhospitalet - min tidligere arbeidsplass.

På vei til sykehuset var jeg grepet av angst for hva jeg nå gikk inn i. Jeg tenkte på de mange av mine pasienter i årenes løp som hadde hatt den samme frykten. Nå var det altså min tur. Jeg forsøkte å si til meg selv at dette allikevel ikke behøvde å være mine siste dager og prøvde å finne trøst i tanken på at jeg tross alt var blitt en gammel mann og hadde fått leve som frisk i mange år. Jeg valgte å være forberedt på det verste.

Blek, men fattet entret jeg sykehuset poliklinikk hvor de var så elskverdig å gi meg forrett i den lange køen. Det var med bankende hjerte jeg kledde av meg skjorten og ventet på legens vurdering og dom. Han sa: «Her er det noe som absolutt ikke bør være her, det er helt klart. Men operasjonen blir nok ikke større enn at vi kan greie det her og nå.» Jeg så han skulle til å gripe kniven som lå på bordet og spurte forferdet om han ikke hadde tenkt å bedøve meg. «Nei,» svarte han, «jeg tror du skal greie dette uten bedøvelse.» Jeg svarte: «Nei, vær vennlig og gjør som jeg ønsker og bedøv meg.» «Jeg tror det går uten,» sa han og grep tak i kniven. «Nei takk,» sa jeg bestemt, «jeg vil ikke være med på et sånt eksperiment. Vær snill og gi meg lokalanestesi, jeg er så følsom for smerter.» «Jeg tenker vi allikevel gjør et forsøk uten bedøvelse, så stopper jeg straks du synes dette blir for vondt.» Sterkt tvilende gikk jeg med på forslaget. Jeg kjente kniven mot huden da han sa at nå er det over. Han viste meg en halspastill som han hadde vippet løs.

Denne opplevelsen bekrefter at det ikke alltid er så galt som man tror.

I drosjen hjemover puttet jeg pastillen i munnen. Bedre pastill hadde jeg aldri smakt.

Mottatt 3.10. 2011 og godkjent 13.10. 2011. Medisinsk redaktør Erlend Hem.