Hva er det egentlig med dere damer og selvtillit?
Det er mangt og meget jeg lurer på og ikke forstår her i verden. Samtidig er det vel slik at jo eldre man blir jo mer funderer man på livets underfundigheter. Om det er fordi man har blitt “old and wise” eller bare har sabla mye tid til overs skal være usagt. Det kan uansett være både interessant og morsomt å fundere litt for seg selv.
Én av mange ting som aldri slutter å overraske meg er dette med damer & selvtillit, eller mer spesifikt: den bortimot totalt fraværende selvtilliten.
Det starter i relativt ung alder og når en slags “peak” i tenårene. Har du noensinne forsøkt å fortelle en tenåringsjente at hun er vakker? Da vet du sikkert også at et slikt kompliment møtes med en negativ argumentasjonsrekke utav en annen verden. Alt, og da mener jeg absolutt alt; er i vedkommendes egne øyne feil. Tenna stikker for langt fram, ørene er for store, munnen for liten, håret for kort, puppene er fraværende, bena er for tynne, magen for dissete…jeg kunne fortsatt nesten i det uendelige. Og når ei tenåringsjente mottar den positive kommentaren “du er så pen” fra ei venninne, så skal denne besvares med “nei – DU er pen”. F9z!
Så kommer de glade 20-årene, og for noen også deler av 30-årene. Jeg har ingen anelse om hva som faktisk skjer, men på et eller annet tidspunkt er det som om noen vrir på en bryter. Når disse jentene etterhvert oppdager at oppmerksomhetsmengden faktisk er ganske enorm, så virker det noen ganger som de tror at de eier hele verden. Alt som tidligere var så fordømt feilproporsjonert skal plutselig fremheves ved hjelp av høye hæler, korte skjørt og push-up som nesten parkerer brystvortene i øra. Og på badestranda kan den unge damens bikini best sammenlignes med to norgesplaster og en vinkork. Greit – jeg innrømmer glatt at mange damer har kommet seg opp og fram her i verden med sprettrompe og struttepupper, men når tyngdekraften etterhvert gjør sitt nådeløse inntog kan det være greit å ha en personlighet også.
Jeg snakker selvsagt om alderen 40 -/+. Da er liksom tiden inne for å vende tilbake til tenårenes elendige selvtillit – bare med litt andre negative karakteristikker: Strekkmerker, grevinneheng, appelsinhud, rynker, hengepupper og nedsunken livmor. Enkelte damer er så sykelig fokuserte på dette at de faktisk klarer å leve opp til disse karakteristikkene også. Andre er bare litt oppgitt over det hele.
De mest bemerkelsesverdige er imidlertid de som blomstrer opp. Nå begynner det å bli interessant…!
Mange voksne damer opplever en strøm av oppmerksomhet fra langt yngre menn, og på dette punktet har jeg noen egne erfaringer å dele. Da jeg var helt i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene var jeg nemlig totalt på trynet etter mer voksne damer. Det fantes ikke noe flottere i denne verden enn en dame omkring 40, og når jeg var i det amorøse hjørnet – godt støttet opp av Vinmonopolet’s edle varer – så var jeg ikke akkurat redd for å gi uttrykk for min begeistring heller. Jeg ble naturligvis møtt av den etterhvert noe legendariske frasen “Herreguuuud – jeg kunne jo vært mora di”! Til hvilket jeg repliserte: “Poenget er ikke at du kunne vært mora mi – poenget er at du ikke er det“. Akkurat dét argumentet viste seg vanskelig å kjempe mot. Kapitulasjonen var et faktum, uten at jeg ønsker å gå nærmere inn på hva det resulterte i.
Kjære, kjære voksne damer:
Har dere egentlig noen anelse om hvor flotte dere er? En eller annen gnom, sannsynligvis en svært overfladisk mann, har forsøkt å innbille dere at målet er å ankomme grava i et tilnærmet ubrukt skrog. Slik er det imidlertid ikke! Vi er svært mange menn som setter stor pris på damer som både kan og ikke minst våger å være…ja nettopp: damer.
Ikke et vondt ord om unge jenter og deres utseende – men de kan bare ikke hamle opp med en ekte kvinne som er pent kledd, diskrét men korrekt sminket, er trygg på seg selv, dufter forsiktig av en god parfyme, oppfører seg høflig og korrekt og smiler med både øyne og munn. Da kan dere gjerne ha appelsinhud som en Jaffa-farm og strekkmerker som Grand Canyon. Det er dere som skjemmes over dette – ikke “vårs gutta”!
At kroppen ikke lenger ser ubrukt ut er bare et tegn på at dere har levd og opplevd. Dette er igjen tegn på at dere har livserfaring og trygghet, og det er jo nettopp dette som er med på å gjøre dere så fordømt attraktive. Dere er levende!
Sist men ikke minst:
Slutt å tro at enhver voksen mann egentlig ønsker seg ei lita tuppe på 20. De fleste menn er faktisk smertelig klar over at dét toget har gått, meg selv inkludert. Jeg er allerede i faresonen for å pådra meg et saftig hjerteinfarkt. Hva i huleste skal jeg da med ei som påskynder prosessen? Og ikke minst: Hva i alle dager skal ei som befinner seg i startgropa av livet med meg?

Hurra for den blendende vakre, stilfulle og voksne kvinnen!