Den tunge dagen var kommet. Du, min kjære Gnà, fikk sovne inn.
Den siste dagen i ditt liv, fikk du endelig gå å gresse. Det hadde jeg lovet deg.... Du var så utrolig fornøyd å glad. Så godt å se deg sånn. Du kom tøltende imot meg, da jeg plystret på deg. Med gress i munnen, som et tegn på takknemlighet. Min vakre, hvite "ponny" Så nydelig du var.
Du hadde lenge slitt med vonde bein, så tiden var inne for å ta farvel med deg. Det var en vond og tung avgjørelse.
Jeg har "kjent" deg i 19 år. Jeg visste at det var deg jeg ville ha fra første stund. Lykkelig var jeg, da jeg fikk kjøpe deg som 2 åring for nesten 17 år siden. Du var ei dame med egne meninger. Innimellom så sta at det gjorde vondt, men så kjær når det gjaldt. Du var en ærlig hest og utrolig forutsigbar. Skulle du finne på noe tull, brukte du lang tid. Så man var alltid forbredt og klar. Raringen min.
Nå hviler du på favorittplassen din. Der du og bror Gisli pleide å kose dere.
Blir rart å komme på Sand nå som du ikke er der lenger. Du humret og hilste bestandig så blitt. Det satte jeg så stor pris på.

Nå pakker jeg minnene om deg inn i hjertet mitt.

Til vi sees igjen <3 br="br">