Frau Marion Z, som sitter i kassen på mitt foretrukne supermarked, legger hodet på skakke og skotter opp på meg, i det hun begynner å slå varene inn. Det er noe med det blikket. Har jeg knappet skjorten feil? Er jeg mer ubarbert enn vanlig? Frau Marion Z er en vennlig person, men det ligger en slags mild irettesettelse i dette blikket. Eller kanskje det er skuffelse? Helt sikkert er det at det rommer undring. Kanskje til og med vantro.
Så, idet hun kommer til den grønne paprikaen, slipper hun det løs: -Hvordan i all verden skal det nå gå med de etterlatte? Når dere slipper han løs? Når han ikke skal måtte stå til rette for sine handlinger? Ikke sagt, men tenkt: ”Er dere splitter pine gale der oppe, hele gjengen?”
Det er ikke så rart at hun tenker på det viset. Enkelte av de tyske løssalgsavisene har servert det omtrent sånn. På ettermiddagssendingene på tv også. Ikke i en fullt så forenklet form. Men nesten. Anders Bering Breivik slipper straff, fordi noen lettlurte idioter har fått det for seg at han er paranoid schizofren. Han skal snart ut og spille badminton med de andre pasientene.
Frisk og fri til Sankthans.
I ukene etter Det Forferdelige, gikk vi alle som i svime. En klok Stoltenberg manet til samhold og til forsiktighet i ordbruken overfor hverandre. Og vi var ikke vonde å be. Men vi visste det jo. At det ikke kunne vare. At vi tross alt er nordmenn, med alt det det fører med seg av beskyldninger, anklager og verbale overtramp. Og gråt og anger. Som utenlandsnordmann har jeg sett disse uforsonlige oppgjørene mellom høyre og venstre i utallige varianter opp gjennom årene. De tyskerne jeg kjenner, som følger Norge tett, ser akkurat det samme: Uforsonligheten. Fra EU-kampen til Muhammedkarikaturene. Til hvem av oss som egentlig har ansvaret for at Breivik ble en massemorder.
Men jeg har skrevet det før, og jeg skriver det gjerne igjen: Denne gangen ble noe annerledes. Terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya; med de forferdelige konsekvensene de fikk for et helt folk, førte øyeblikkelig til at det ble ført samtaler mennesker i mellom, med kompliserte og viktige temaer. På arbeidsplasser, på kroer og kneiper, og rundt middagsbordene, satt nordmenn og debatterte etikk og moral, håndtering av egen og andres sorg, empati og apati. Og disse samtalene har vi fortsett å føre, og det til tross for at de sedvanlige personene har tatt sine runder i salaten, med etterfølgende grining og nye utfall.
Så når nå Norges befolkning tilsynelatende deler seg i to over de sakkyndiges kjennelse over Breiviks tilregnelighet eller mangel på samme, tar jeg den saken ganske med ro, og som en utvidelse av den samtalen vi så langt har hatt. Nå handler det om de sakkyndiges makt og midler, og om de gamle modellene kan brukes i en ny tid. Det er det ingen som tar skade av. Anders Giævers artikkel i VG, der han plukket fra hverandre teorien om at Breivik satt og konstruerte sitt eget språk, var et lysende eksempel på at gammelt og nytt møtes i denne saken, ja to generasjoner også. Samtlige av Breiviks ”nyord” var hentet fra nettet. Fra de deler av nettet der verken de sakkyndige eller undertegnende har sine stier og tråkk. Men betyr det at han ikke er gal? Nei, det gjør det ikke. Det eneste vi kan være helt sikre på, er at det finnes miljøer der ute (les blant oss) der mennesker som ikke er i psykiatriens søkelys, støtter opp om Breivisk holdninger i ett og alt. Nettopp derfor bør de som frykter at det politiske aspektet skulle falle ut eller bli stilt i skyggen ved Breiviks diagnose – enten den nå vil vise seg å være riktig eller ikke – senke skuldrene. Breiviks gjerninger vil uansett være forankret, og virke avkledende på og i disse hat-miljøene, på nøyaktig samme måte som Muhammed Atta og hans medløpere hadde sitt anker i ekstreme islamittiske hat-grupper. Om Atta var, eller Breivik er gal eller ikke, spiller ingen avgjørende rolle så lenge retten går sin gang som planlagt. Og så lenge resultatet blir at Breivik holdes bak lukkede dører livet ut, slik døden åpnet seg for Atta. Alle andre løsninger er aldeles utenkelige. Det ville virkelig være bomben som sprengte folks tiltro til rettssystemet til himmels. Som utløste en paranoid schizofren flodbølge i det norske folk.
Det vil ikke skje.
Denne teksten er også publisert i papirutgaven av VG lørdag 10. desember 2011.
