Takk, 2012!

2012 har vært et innholdsrikt år.  Det har gitt mye av alt, egentlig. Mye glede og mye sorg.

Når jeg tar et tilbakeblikk, vil jeg minnes de som var meg så kjær, og som jeg vil savne så forferdelig.
Livet gir og livet tar. Takk for at dere beriket livet mitt.

Jeg lar det bli med disse ordene. Jeg skal bruke dagen i dag, og minnes!

Riktig Godt Nyttår til dere alle sammen. Og husk: Grip dagen, den kommer ikke i reprise.

Klem fra Mette

Sissel - Pie Jesu

Det er viktig å ta seg et øyeblikk's ro og nyte førjuls tiden. Senk skuldrene, nyt denne vakre sangen og skjenk en tanke til alle du er glad i. Det gjør jeg akkurat nå.

Klem fra Mette

28.11.2012

Til helgen, nærmere bestemt 01.12.2012 skal jeg ha min første fotoutstilling på Adam og Eva på Maxi på Hamar.
 Kolasjen over, viser hvilke bilder jeg har valgt å ta med. Alle som har tid og lyst, er hjertlig velkommen på vernissage lørdag 01.12.2012, kl. 18.30. Bildene vil henge der til midten av Januar.
Hvis noe skulle falle i smak, og du kunne tenkt deg et, er det muligheter for å bestille bilder før jul, og selvfølgelig senere også! Fargene på rammene er sort og sølv. Gull kan også skaffes.

Litt TLC på min gamle spisestue

 Har endelig fått tak i slagbenk som passer i str. til spisestua. Dette går ikke upåaktet hen, for å si det sånn. Det drar faktisk med seg mye med arbeid...og litt andre ting. Hele spisestua har fått to nye lag med lakk, som var sårt tiltrengt. Slagbenken,som var roten til all "oppstandelsen" står i garasjen, nedpusset og klar for noen strøk med maling. Ny taklampe ble det også...leit å innrømme det, men merker at man trenger mer lys, p.g.a noe som heter alderstillegg :) Men hva gjør vel det, når man finner noe så vakkkert å henge i taket!

Pusset ned første gang, og klar for lakk.

To lag med lakk, og resultatet ble veldig bra, synes jeg selv :)

 

Nesten ferdig....lampa er ferdig montert, med dimmer, for vi fikk nesten overdose med lys :)) Kan jo bli litt for mye av det gode også.

Bare slagbenken igjen. Den kommer det et innlegg om senere.

Dagens lille:

Det var to gutter som skulle dele en pose med klinkekuler. De satte seg på trappa hjemme hos en av disse guttene og begynte å dele.Så de var kommet halvveis, så kom broren til den ene og jaget dem vekk.

Da gikk guttene like godt ned i et telt som var plassert i en grøft like ved og så begynte dem på nytt. Når de var kommet halvveis der også, kom det to karer fra televerket og kjeppjaget dem ut av teltet.
......
Da kom den ene gutten på noe lurt. De kunne gå opp i kirketårnet og dele disse klinkekulene. Der ville ingen forstyrre dem.

Så de satte seg under kirkeklokken og begynte forfra igjen med å dele disse kulene. Ved et uhell trillet to klinkekuler ned i trappen, men delingen forsatte; -“Vi henter dem etterpå! En til meg og en til deg!”

Klokkeren syntes han hørte stemmer oppe i kirketårnet, så han listet seg opp trappen for å høre bedre etter hva dette kunne være for noe.

På grunn av at disse guttene satt rett under kirkeklokken, så ble stemmene deres så dype og buldrene på grunn av gjenklangen i fra klokken.

Klokkeren hørte på dem en liten stund og stivnet til før han la på sprang etter presten.

-“Du må bli med meg, prest! Gud og Fanden sjøl sitter i klokketårnet og deler sjeler!”, skrek klokkeren helt hvit i fjeset.

Presten og klokkeren listet seg så stille opp trappen, begge helt hvite av skrekk, mens dem hørte disse to “mektige” røstene som sa: “En til meg og en til deg!”

Til slutt våget dem ikke å bevege seg lenger og dem sto i trappen og skalv.

Da hørte dem plutselig: -" Sånn, nå er vi ferdige! Da går vi å henter de to nede i trappen!"

Den tunge dagen var kommet. Du, min kjære Gnà, fikk sovne inn.
Den siste dagen i ditt liv, fikk du endelig gå å gresse. Det hadde jeg lovet deg.... Du var så utrolig fornøyd å glad. Så godt å se deg sånn. Du kom tøltende imot meg, da jeg plystret på deg. Med gress i munnen, som et tegn på takknemlighet. Min vakre, hvite "ponny" Så nydelig du var.
Du hadde lenge slitt med vonde bein, så tiden var inne for å ta farvel med deg. Det var en vond og tung avgjørelse.
Jeg har "kjent" deg i 19 år. Jeg visste at det var deg jeg ville ha fra første stund. Lykkelig var jeg, da jeg fikk kjøpe deg som 2 åring for nesten 17 år siden. Du var ei dame med egne meninger. Innimellom så sta at det gjorde vondt, men så kjær når det gjaldt. Du var en ærlig hest og utrolig forutsigbar. Skulle du finne på noe tull, brukte du lang tid. Så man var alltid forbredt og klar. Raringen min.
Nå hviler du på favorittplassen din. Der du og bror Gisli pleide å kose dere.
Blir rart å komme på Sand nå som du ikke er der lenger. Du humret og hilste bestandig så blitt. Det satte jeg så stor pris på.

Nå pakker jeg minnene om deg inn i hjertet mitt.

Til vi sees igjen <3 br="br">

Dagens lille.

Hvis jeg kunne gi deg en egenskap. Da ville jeg gi deg evnen til å se deg selv slik jeg ser deg. Da kunne du selv sett hvor enestående du er!

Syrin saft!

I dag har jeg laget syrin saft for første gang. Det skulle brukes 20 blomster klaser, 2 lime, 1 kg. sukker, 30 gr. sitron syre og en liter vann.

 Blomstene er plukket fra stilken og limen skjært i skiver og dette er lagt i en bolle som har lokk!

 Tilsetningen: Vann og sukker kokes sammen til sukkeret er oppløst. Tilsett og bland sitronsyren i blomstene før vann/sukker vannet helles over. Avkjøl og sett saften kaldt i tre døgn. Sil saften og hell på flasker!! Håper virkelig at dette blir godt.

 

Hva er det egentlig med dere damer og selvtillit?
Det er mangt og meget jeg lurer på og ikke forstår her i verden. Samtidig er det vel slik at jo eldre man blir jo mer funderer man på livets underfundigheter. Om det er fordi man har blitt “old and wise” eller bare har sabla mye tid til overs skal være usagt. Det kan uansett være både interessant og morsomt å fundere litt for seg selv.
Én av mange ting som aldri slutter å overraske meg er dette med damer & selvtillit, eller mer spesifikt: den bortimot totalt fraværende selvtilliten.
Det starter i relativt ung alder og når en slags “peak” i tenårene. Har du noensinne forsøkt å fortelle en tenåringsjente at hun er vakker? Da vet du sikkert også at et slikt kompliment møtes med en negativ argumentasjonsrekke utav en annen verden. Alt, og da mener jeg absolutt alt; er i vedkommendes egne øyne feil. Tenna stikker for langt fram, ørene er for store, munnen for liten, håret for kort, puppene er fraværende, bena er for tynne, magen for dissete…jeg kunne fortsatt nesten i det uendelige. Og når ei tenåringsjente mottar den positive kommentaren “du er så pen” fra ei venninne, så skal denne besvares med “nei – DU er pen”. F9z!
Så kommer de glade 20-årene, og for noen også deler av 30-årene. Jeg har ingen anelse om hva som faktisk skjer, men på et eller annet tidspunkt er det som om noen vrir på en bryter. Når disse jentene etterhvert oppdager at oppmerksomhetsmengden faktisk er ganske enorm, så virker det noen ganger som de tror at de eier hele verden. Alt som tidligere var så fordømt feilproporsjonert skal plutselig fremheves ved hjelp av høye hæler, korte skjørt og push-up som nesten parkerer brystvortene i øra. Og på badestranda kan den unge damens bikini best sammenlignes med to norgesplaster og en vinkork. Greit – jeg innrømmer glatt at mange damer har kommet seg opp og fram her i verden med sprettrompe og struttepupper, men når tyngdekraften etterhvert gjør sitt nådeløse inntog kan det være greit å ha en personlighet også.
Jeg snakker selvsagt om alderen 40 -/+. Da er liksom tiden inne for å vende tilbake til tenårenes elendige selvtillit – bare med litt andre negative karakteristikker: Strekkmerker, grevinneheng, appelsinhud, rynker, hengepupper og nedsunken livmor. Enkelte damer er så sykelig fokuserte på dette at de faktisk klarer å leve opp til disse karakteristikkene også. Andre er bare litt oppgitt over det hele.
De mest bemerkelsesverdige er imidlertid de som blomstrer opp. Nå begynner det å bli interessant…!
Mange voksne damer opplever en strøm av oppmerksomhet fra langt yngre menn, og på dette punktet har jeg noen egne erfaringer å dele. Da jeg var helt i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene var jeg nemlig totalt på trynet etter mer voksne damer. Det fantes ikke noe flottere i denne verden enn en dame omkring 40, og når jeg var i det amorøse hjørnet – godt støttet opp av Vinmonopolet’s edle varer – så var jeg ikke akkurat redd for å gi uttrykk for min begeistring heller. Jeg ble naturligvis møtt av den etterhvert noe legendariske frasen “Herreguuuud – jeg kunne jo vært mora di”! Til hvilket jeg repliserte: “Poenget er ikke at du kunne vært mora mi – poenget er at du ikke er det“. Akkurat dét argumentet viste seg vanskelig å kjempe mot. Kapitulasjonen var et faktum, uten at jeg ønsker å gå nærmere inn på hva det resulterte i.
Kjære, kjære voksne damer:
Har dere egentlig noen anelse om hvor flotte dere er? En eller annen gnom, sannsynligvis en svært overfladisk mann, har forsøkt å innbille dere at målet er å ankomme grava i et tilnærmet ubrukt skrog. Slik er det imidlertid ikke! Vi er svært mange menn som setter stor pris på damer som både kan og ikke minst våger å være…ja nettopp: damer.
Ikke et vondt ord om unge jenter og deres utseende – men de kan bare ikke hamle opp med en ekte kvinne som er pent kledd, diskrét men korrekt sminket, er trygg på seg selv, dufter forsiktig av en god parfyme, oppfører seg høflig og korrekt og smiler med både øyne og munn. Da kan dere gjerne ha appelsinhud som en Jaffa-farm og strekkmerker som Grand Canyon. Det er dere som skjemmes over dette – ikke “vårs gutta”!
At kroppen ikke lenger ser ubrukt ut er bare et tegn på at dere har levd og opplevd. Dette er igjen tegn på at dere har livserfaring og trygghet, og det er jo nettopp dette som er med på å gjøre dere så fordømt attraktive. Dere er levende!
Sist men ikke minst:
Slutt å tro at enhver voksen mann egentlig ønsker seg ei lita tuppe på 20. De fleste menn er faktisk smertelig klar over at dét toget har gått, meg selv inkludert. Jeg er allerede i faresonen for å pådra meg et saftig hjerteinfarkt. Hva i huleste skal jeg da med ei som påskynder prosessen? Og ikke minst: Hva i alle dager skal ei som befinner seg i startgropa av livet med meg?

Hurra for den blendende vakre, stilfulle og voksne kvinnen!

Alle trenger vi vel en hånd en gang!

Og her er bildet...

Fargen er ikke helt identisk, men nesten...Min favoritt i hans kolleksjon!

Og så maler jeg litt igjen....

I helgen fikk vi et nydelig maleri ifra min svigermor og hennes mann Roar. Det er forresten han som er maleren. Det er et vakkert sjømotiv. Jeg så bildet for mange år siden, og falt pladask! Kommer bilde senere.
Da dette bildet kom på veggen, ble det kamp om plassen. Det gamle, røde skapet og maleriet sloss om oppmerksomheten.Her var det bare en ting å gjøre....skaffe maling og skride til verket. Det var også tunge, sorte smijernshåndtak på skapet og jeg var på tur til å kjøpe nye, da jeg syntes det ble litt i meste laget med mørke, dominerende håndtak. Men....det har seg sånn at disse håndtakene er smidd av min bestefar, så affeksjonsverdien er HØY!Det var da jeg satte på meg tenkehetta! Så gikk det opp et lys i knollen min. Quicklack!!!! I gull. Jeg er fornøyd med resultatet!!! Nå henger maleriet og pryder veggen alene med seg selv....ingen slosskamp om oppmerksomheten lenger. Og skapet skinner i ny "kledning" ved siden av, litt mindre prangende.

Litt latter i hverdagen

Det var en gang en kvinne som hadde en voldsom lidenskap for bønner i tomatsaus. Hun elsket dem, men dessverre så ga de henne alltid en veldig pinlig – og i en viss grad – kraftig reaksjon. Da det ble klart at hun og kjæresten skulle gifte seg, tenkte hun med seg selv, ''Han e sånn en søt og omtenksom mann, men æ trur ikkje han kan lev me probleman mine.'' Så hun bestemte seg for det enestående of...fer og ga opp bønnene. Et år senere brøt bilen hennes sammen på vei hjem fra jobb. Siden hun bodde på landet, ringte hun til mannen sin og fortalte han at hun ville bli sen fordi hun måtte gå hjem. På veien hjem passerte hun en liten kafé, og lukten av bønner i tomatsaus var mer enn hun kunne motstå. Siden hun hadde flere kilometer å gå, regnet hun ut at hun kunne gå av seg all effekt innen hun nådde hjem. Så hun stoppet på kafeen, og før hun viste ordet av det hadde hun fortært tre store porsjoner med bønner i tomatsaus. Hele veien hjem putret hun. Ved den tiden hun kom hjem følte hun seg akseptabel, og sikker på å kunne kontrollere seg selv. Mannen hennes syntes å være begeistret over å se henne, og utbrøt henrykt ''Kjære, æ har en overraskelse for middagen i kveld.'' Han bant for øynene hennes og ledet henne til en stol ved bordet. Akkurat i det han skulle ta vekk bindet fra øynene, ringte telefonen. Han fikk henne til å love ikke å røre bindet til han kom tilbake. Så gikk han for å ta telefonen. Bønnene i tomatsaus som hun hadde konsumert hadde fortsatt sin virkning på henne og presset ble nesten utålelig. Mens mannen var ute av rommet grep hun anledningen, la vekten på den andre hoften og lot det stå til. Det var ikke bare høyt, men det luktet som en gjødselspreder som kjørte over et stinkdyr i nærheten av en cellulosefabrikk. Hun tok en serviett og viftet energisk i lufta rundt seg. Så skiftet hun til den andre siden og lot det stå til tre ganger til. Mens hun holdt ørene våkne for å høre konversasjonen i den andre rommet, fortsatte hun slik i ti minutter. Da farvelsignalet kom, signaliserte det slutten på friheten hennes, og hun viftet luften noen ganger til med servietten, la den i fanget og foldet hendende sine over den, fortsatt smilende til seg selv, hun var bildet på uskylden selv da mannen returnerte. Mens han bad om unnskyldning fordi det tok så lang til, spurte han henne om hun hadde kikket, og hun forsikret han om at det hadde hun ikke. På det punktet, fjernet han bindet for øynene hennes og foran henne avslørte 12 middagsgjester seg, som satt rundt bordet for å ønske henne en fin første bryllupsdag!

Grrrrrr...

%¤¤"&((/&"¤%&)=?`?=)(/&%¤#"!"#¤%&/()=?`......ja, jeg farer med bannskap på nettet!
Min gode venn og sliter gjennom 20 år, ihvertfall, har sagt nei takk til mer jobbing.
Jeg synes det er kjempekjett, for jeg har en jobb med å reparere et bur som har gått i stykker.
Dessuten ble jeg nesten sjokkskadet, da den ikke ville gå lenger. Denne maskina har virket ustoppelig når det gjelder kapasitet og arbeidsglede :O)
Skulle gjerne ha fått sett på maskineriet, men de som forhandler denne type maskin, har tatt seg ferie. Farsken!
Men, det må vel løse seg på et vis. Håper det bare er en filleting, og at den er på "beina" igjen snart.
Symaskina mi.....jeg trenger deg frisk og rask!

Vakre ord!

De vakreste jeg kjenner er de som har kjent på tapet,
kjent lidelsen, kjent kampen, kjent smerten og
har funnet sin egen vei ut fra dette dypet.
Disse menneskene har en forståelse og en takknemlighet
for livet som fyller dem med lidenskap, medlidenhet,
dyp kjærlighet og en utrolig stor omsorg for andre ♥

Ha en god dag, der ute!

En hverdags glede.

I går var Hege og jeg i byen med hundene for å kjøpe "fetefor" Da vi skulle reise hjem så jeg en lommebok som lå i veien. Hege stoppet, så jeg kunne få tak i den. Jeg var litt usikker på om jeg skulle levere den inn på posten eller åpne den for å se hvem som eide den. Jeg gjorde det siste, for da får man forhåpentligvis tak i rette vedkommende ganske kjapt. Hun som eide lommeboken hadde heldigvis et visittkort til mannen sin liggende, så da var det bare å ringe.
Mannen skulle få henne til å ringe meg opp igjen. Det gikk ikke mange minuttene før tlf. ringte, og en MEGET glad dame sa at hun savnet lommeboka si. Vi avtalte møteplass (der jeg fant den)
Det var ei blid og hyggelig dame som kom. Og ikke minst lettet!
Dette var i går.
I dag banket det på døra her, og utenfor sto det et bud med en gedigen blomster bukett med mine favoritt blomster tulipaner. På kortet sto det :

Her er bildet av blomstene. Er ikke jeg heldig??? Tusen takk skal du ha, Sissel :))

Les denne!

Sjokkopplevelse

A Engeset

Illustrasjon Svein Størksen

Forleden morgen våknet jeg og kjente noe klø på ryggen. Det var vanskelig å nå stedet for å få klødd seg. Men med tommelen kjente jeg til min store forskrekkelse at det hadde vokst ut en kul på ryggen. Den var på størrelse med en 10-øring. Det ante meg det verste. Jeg tok en titt i speilet og fikk bekreftet mine bange anelser. Til tross for mitt sterkt svekkede syn kunne jeg se at infiltratet hadde en mørkere farge enn huden for øvrig. Jeg bestemte meg straks for å oppsøke en erfaren kollega ved Radiumhospitalet - min tidligere arbeidsplass.

På vei til sykehuset var jeg grepet av angst for hva jeg nå gikk inn i. Jeg tenkte på de mange av mine pasienter i årenes løp som hadde hatt den samme frykten. Nå var det altså min tur. Jeg forsøkte å si til meg selv at dette allikevel ikke behøvde å være mine siste dager og prøvde å finne trøst i tanken på at jeg tross alt var blitt en gammel mann og hadde fått leve som frisk i mange år. Jeg valgte å være forberedt på det verste.

Blek, men fattet entret jeg sykehuset poliklinikk hvor de var så elskverdig å gi meg forrett i den lange køen. Det var med bankende hjerte jeg kledde av meg skjorten og ventet på legens vurdering og dom. Han sa: «Her er det noe som absolutt ikke bør være her, det er helt klart. Men operasjonen blir nok ikke større enn at vi kan greie det her og nå.» Jeg så han skulle til å gripe kniven som lå på bordet og spurte forferdet om han ikke hadde tenkt å bedøve meg. «Nei,» svarte han, «jeg tror du skal greie dette uten bedøvelse.» Jeg svarte: «Nei, vær vennlig og gjør som jeg ønsker og bedøv meg.» «Jeg tror det går uten,» sa han og grep tak i kniven. «Nei takk,» sa jeg bestemt, «jeg vil ikke være med på et sånt eksperiment. Vær snill og gi meg lokalanestesi, jeg er så følsom for smerter.» «Jeg tenker vi allikevel gjør et forsøk uten bedøvelse, så stopper jeg straks du synes dette blir for vondt.» Sterkt tvilende gikk jeg med på forslaget. Jeg kjente kniven mot huden da han sa at nå er det over. Han viste meg en halspastill som han hadde vippet løs.

Denne opplevelsen bekrefter at det ikke alltid er så galt som man tror.

I drosjen hjemover puttet jeg pastillen i munnen. Bedre pastill hadde jeg aldri smakt.

Mottatt 3.10. 2011 og godkjent 13.10. 2011. Medisinsk redaktør Erlend Hem.